Åpen verden-sjangeren står for noen av bransjens største og mest innholdsrike opplevelser, og det hører derfor med til sjeldenhetene at små indieselskaper bryner seg på denne typen spill. Likevel er det nettopp dette det lille studioet Awaceb har forsøkt seg på med deres nyeste spill, Tchia.
Spillet låner grovt av spill som The Legend of Zelda: Breath of the Wild og Super Mario Odyssey underveis, men klarer likevel å levere en unik og tidvis ganske bisarr fortelling om familie, makt og vennskap.
Espen Jansen/Gamer.no
I Ghiblis fotspor
Det hele kommer i form av et gedigent kjærlighetsbrev til utviklernes hjemsted, Ny-Caledonia. Det er dette franskkontrollerte området i Stillehavet som utgjør grunnlaget for absolutt alt i Tchia, fra språk og kultur, til mytologi og den faktiske landmassen man får utforske underveis.
Som stillehavsøyer flest, er det snakk om et sol- og omfangsrikt område bestående av en rekke mindre øyer, og det er her man skal boltre seg i rollen som den unge jyplingen Tchia.
Spillet bruker riktignok en del tid på å komme ordentlig i gang, slik at man i begynnelsen følger en nokså lineær vei gjennom historiens startfase. Her blir man bedre kjent med Tchia, hennes far og det bedagelige livet de tilbringer langs utkanten av det fargerike universet, før det hele selvfølgelig går åt skogen. Faren blir kidnappet av øyrikets hensynsløse leder, og det blir opp til ungjenta å følge en lang smørbrødliste for å få ham tilbake.
Tchia er et eneste stort kjærlighetsbrev til Ny-Caledonia.
Det er en periodevis veldig interessant historie, som takket være et overraskende robust grunnlag og meningsfulle undertoner faktisk minner meg en del om noe Studio Ghibli kunne funnet på. På samme måte som mange av de japanske animasjonsfilmene, har også Tchia klare eventyrlige tendenser; spillet er ikke redd for å dykke ned i det bisarre; og det å ta perspektivet til en ung jente som må finne vei i et ukjent univers er heller ikke ukjent.
Espen Jansen/Gamer.no
Koselig klimpring
Underveis snubler man over stadig flere støttespillere og medhjelpere, samtidig som man også blir kjent med Ny-Caledonias kultur.
Det legges spesielt vekt på hvordan musikk og dans er viktig for dette folket, og flere sekvenser tar form som rene rytmespill hvor man bruker diverse instrumenter for å bli med på den kulturelle opplevelsen.
Rent teknisk fungerer disse sekvensene bare helt greit – rytmemekanikkene er ikke spesielt avanserte, og man får generelt litt for lite feedback på hvor bra man gjør det – men spillet gjør opp for dette gjennom enormt flott musikk og tonnevis av patos.
Espen Jansen/Gamer.no
Og jeg lar meg selvfølgelig bergta. Særlig gjennomgangsmelodien er fabelaktig komponert og har vært like ved å røre meg til tårer flere ganger.
Som besatt
Utover dette har Tchia også en ukulele som man kan trekke fram fra ryggsekken med jevne mellomrom, og denne fungerer omtrent på samme måte som okarinaen i The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Man låser gradvis opp nye melodier som kan påvirke universet rundt deg, blant annet ved å endre tiden på døgnet og påkalle diverse dyreskapninger.
Man får videre tilgang på en flåte tidlig i spillet; Tchia kan klatre på vegger så lenge hun har stamina på lager; og man får i tillegg en Breath of the Wild-aktig fallskjerm som lar deg sveve over lengre avstander. På denne måten utforsker man en passe stor verden fylt med små og store aktiviteter, deriblant kappløp, stupekonkurranser, skattejakt og mye mer.
Spillet er ikke nevneverdig langt i og for seg selv, men universet er heldigvis lagt opp slik at man stadig distraheres av nye ting å samle på, oppdage og besitte.
Espen Jansen/Gamer.no
Ja, for det er én ting til som står sentralt i Tchia, og det er ungjentas evne til å besitte ting i omgivelsene sine. På denne måten kan man for eksempel hoppe inn i kokosnøtter, blikkbokser og ståvifter, men også ikle seg formen til dyr man møter på sin vei. Sistnevnte lar deg også bruke dyrenes unike egenskaper, slik som hunder kan grave, fugler kan fly eller fisker lar deg utforske under havoverflaten på jakt etter perler og skattekister.
Det hele minner veldig om Super Mario Odyssey, men jeg skulle kanskje ønsket utviklerne bak Tchia var like flinke som Nintendo til å finne på unike gåter knyttet til de forskjellige dyrene. Slik det er nå, er det i hovedsak tre-fire dyr som har konkrete bruksområder i løpet av historien, mens de andre for det meste bare lar deg reise på tvers av universet raskere.
Espen Jansen/Gamer.no
Elleville krumspring
Rent mekanisk fungerer det imidlertid utmerket, og det er påfallende hvor fort man finner seg til rette i de forskjellige rollene. Det er den enkleste ting i verden å hoppe inn og ut av skapninger og gjenstander, og spillet legger elegant til rette for at man kan takle gåter og utfordringer litt som man selv ønsker.
Espen Jansen/Gamer.no
Det er på ingen måte det teknisk mest avanserte spillet på PlayStation 5 – noe de uregelmessige bildefrekvensproblemene er et leit bevis på – men spillet lar deg likevel utføre noen ganske spenstige krumspring mens man utforsker verdenen.
Et av de første og mest hendige triksene man lærer seg er for eksempel hvordan man kan skyte av gårde gjenstander man besitter for å påvirke omgivelsene sine. Steinen man har inntatt kan da slynges gjennom luften, men er man rask og presis nok kan man besitte den på nytt idet den flyr av gårde, og da vil man følgelig bli med på heisatur. Dette kan man gjøre om og om igjen – så lenge man har magiske krefter til overs – og dette lar deg reise med enorme hastigheter på tvers av stillehavsøya.
Man kan videre kombinere dette med besittelse av fugl, fisk og fallskjerm for å gjøre noen ganske elleville triks, og det taler til Tchias styrke som et åpen verden-spill at dette er tydelig tiltenkt av utviklerne under utviklingen av spillet.
Espen Jansen/Gamer.no
Disse ablegøyene gjør nesten opp for det faktum at spillet har noen dødperioder fra tid til annen. Dessverre blir Tchia bittelitt kjedelig i perioder, særlig i begynnelsen, før man har låst opp brorparten av aktivitetene og spillmekanikkene opplevelsen har å by på.
Konklusjon
Man kan godt argumentere for at Tchia ikke gjør nevneverdig mye nytt, all den tid spillet i hovedsak låner elementer av andre, mer profilerte spill. Likevel fremstår det som et fantastisk, friskt pust i åpen verden-sjangeren, mye takket være den enorme friheten som preger stort sett alle deler av opplevelsen.
Espen Jansen/Gamer.no
Ikke bare er spillet bygd opp rundt et spennende konsept – som lar deg besitte og benytte kraften til både fugl og fisk i jakten på skatter og familiemedlemmer – men det er også lagt til rette for at man kan takle spillets mange utfordringer på nøyaktig den måten man selv måtte ønske.
Verdenen er ikke nødvendigvis fryktelig stor, men er fylt med unike og engasjerende aktiviteter som legger opp til tonnevis av utforskning og moro underveis. Det hele komplementeres av en særegen audiovisuell stil som virkelig klarer å sette ord på den kjærligheten utviklerne har for røttene sine i Ny-Caledonia. Spesielt musikken er fenomenalt nydelig.
Alt i alt kunne Tchia hatt godt av enda litt polering, bedre flyt, flere dyr og litt mer å gjøre ute på landsbygda, men det er likevel ikke til å komme utenom at dette er et spill alle som liker åpen verden-sjangeren burde se nærmere på.
Tchia er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet) og Windows nå. PlayStation Plus Extra- og Premium-medlemmer kan laste ned spillet gratis.
Anmeldelse: Tchia - Gamer.no
Read More
