Den japanske avdelingen av PlayStation tabbet seg ut da det ble bekreftet at Housemarque hadde blitt en del av PlayStation Studios ved å samtidig legge ut en Twittermelding som hevdet at Bluepoint også hadde blitt kjøpt. Dermed var katten allerede ute av sekken selv om meldingen ble slettet, så kveldens annonsering kom som et enda mindre sjokk enn den i utgangspunktet ville blitt.
Sonos Beam (Gen 2) har fått en ny og kraftigere prosessor som blant annet gir Dolby Atmos-støtte. Men er det egentlig noe poeng i en såpass liten høyttaler?
Stein Jarle Olsen, Tek.no
Lyden fra flat-TV-ene våre er sjelden så veldig mye å skryte av. Og jo tynnere TV-ene blir, jo dårligere blir lyden. Akkurat det er vanskelig å gjøre så mye med. Men det er likevel et godt stykke fra «kun» TV-lyd til et fullblods hjemmekinosystem, og det tomrommet forsøkte Sonos å fylle med den lille lydplanken Beam. Denne er nå kommet i versjon to, og vi har hatt nykomlingen til test en drøy ukes tid.
Hovednyheten med annengenerasjons Beam er at den har fått støtte for Dolby Atmos, lydformatet som kort fortalt legger til høydekanaler for lyden, i tillegg til vanlige surroundkanaler (du kan lese mer om Atmos i denne saken). Det takket være en ny og raskere prosessor som er i stand til å gjøre kraftigere lydprosessering i sanntid. Sonos sier selv at Beam (Gen 2) har gått fra en 3.0-høyttaler til en 5.0-høyttaler, tross at antall innvendige høyttalerelementer er de samme. Det er en mer «faset» lydproduksjon som skal gjøre at lydbildet oppfattes som større.
Dimensjonene er stort sett de samme som før (65 centimeter bred, 10 centimeter dyp og 7 centimeter høy), men tøymaterialet i front er byttet ut med aluminium – i hovedsak for å bringe designet på linje med andre nyere Sonos-høyttalere som Arc og Roam. Funksjonsmessig skal ikke denne endringen ha noen særlig påvirkning, kanskje med unntak av at høyttaleren blir litt mer solid i utformingen.
8
Meget bra
Sonos Beam (Gen 2)
"Sonos minste har fått Dolby Atmos, uten at det tilfører så voldsomt mye"
Fordeler
Støtter Dolby Atmos, eARC
Liten og kompakt, lav høyde gjør at den passer under de fleste TV-er
Flott lyd til størrelsen, spesielt til TV og film
Fullt ut kompatibel med resten av Sonos-systemet
Stilrent og pent design
Stemmestyring med Google Assistent eller Alexa
Ting å tenke på
Forskjellen med og uten Atmos er ikke veldig stor
I praksis ingen surroundeffekt
Kun én HDMI-inngang
Ingen bluetooth
Litt i overkant glad i å skarpe opp stemmer
Musikklyden er ikke like god som TV-lyden
Høyden er for øvrig såpass begrenset at Beam bør passe under de fleste TV-er, såfremt ikke foten er veldig lav. Det er eksempelvis ikke noe problem på min nåværende Samsung 75Q80T, men det ville muligens ha vært et problem på min tidligere TV, som hadde en fot hvor bunnen av TV-en var mye nærmere TV-benken.
Oppsettet er det samme som for andre Sonos-høyttalere, hvor du kan legge til høyttaleren i Sonos-systemet ditt ved hjelp ved å føre telefonen din over et NFC-felt på lydplanken. Veldig enkelt, og unnagjort på bare noen veldig få minutter.
Her får du også anledning til å gjennomføre Sonos’ TruePlay-kalibrering (støttes riktignok kun på iOS, etter sigende fordi det finnes så mange ulike mikrofonløsninger i jungelen av Android-telefoner), som for Beams del gjøres i to omganger – en runde der du skal ha telefonen der hodet ditt befinner seg i typisk sitteposisjon når du sitter foran TV-en, i tillegg til en egen romkalibrering – slik vi kjenner fra andre Sonos-høyttalere.
Så liten er egentlig Beam når den pares med en 75 tommer stor TV.
Stein Jarle Olsen, Tek.no
Som tidligere er Beam kun utstyrt med én HDMI-port for tilkobling til TV-en, men den er i det minste oppgradert fra ARC (Audio Return Channel) til såkalt eARC (enhanced Audio Return Channel) i denne omgang, noe som må til for at du skal kunne sende Atmos-lyd fra TV-en til høyttaleren. Noen annen lydinngang får du ikke, men det følger i det minste med en overgang fra HDMI til optisk (Toslink) i esken.
I utgangspunktet skal du kunne styre lyden på Beam med TV-fjernkontrollen, og det fungerte i alle fall knirkefritt på min TV. Muligens vil dette være mindre sømløst om du har en eldre TV. Litt frustrerende er det dog at hverken Beam eller TV-en oppgir volumnivå med et tall. Siden Beam også fungerer som en helt vanlig Sonos-høyttaler kan det også være litt irriterende at du må inn i appen for å bytte tilbake til TV-lyden om du har brukt planken til å spille musikk, for eksempel i Spotify.
Sonos-appen ser stort sett lik ut som den har gjort en god stund nå. For å vite hva slags format som spilles av må du helt inn i avspillingsskjermen for høyttaleren.
Stein Jarle Olsen, Tek.no
Hva så med lyden, da? Beam (Gen 2) høres fortsatt veldig «sonosk» ut. Når du først kobler den til og det begynner å strømme lyd ut av elementene fremstår den kanskje ikke som så veldig imponerende. Sonos er jo vanligvis ganske nøkterne i fremtoningen, og det gjelder også for Beam.
Etter hvert som du begynner å lytte litt mer kritisk kommer imidlertid kvalitetene bedre og bedre frem – den lille høyttaleren klarer først og fremst å produsere et ganske stort lydbilde som gjør at den faktisk akkompagnerer en TV så stor som 75 tommer bedre enn vi kanskje hadde forventet.
Den klarer dessuten å gjengi dypbass i TV og film på en ganske overbevisende måte, til tross for at den er såpass kompakt som den er. Det er ingen selvfølge fra en liten lydplanke uten subwoofer. Du kan selvfølgelig legge til en Sonos Sub om du vil, men det gjetter vi kanskje at de færreste som kjøper en Beam vil gjøre. Subwooferen koster tross alt 8000 kroner, som jo nesten er dobbelt så mye som en Beam i seg selv. Det er stivt.
Tross at den altså brukes på en noe annerledes måte, har Beam de samme «knappene» som de øvrige Sonos-høyttalerne. Kanskje hadde det gjort seg med noen flere statusdioder eller til og med en liten skjerm?
Stein Jarle Olsen, Tek.no
Dolby Atmos tilfører heller ikke så voldsomt mye på en såpass liten høyttaler, etter det vi har klart å utlede fra vår testing. Åpningsscenen i Netflix-filmen The Midnight Sky inneholder blant annet noen helikoptre som flyr «over deg» i bildet, og vi opplever at Atmos legger til litt høyde i lydbildet, slik at det fremstår som om helikoptrene flyr noe lengre over TV-en enn de gjør med vanlig Dolby Digital 5.1-lyd. Noen spesiell surroundfølelse får du imidlertid ikke. Mange lydplanker prøver jo å simulere surroundlyd ved å reflektere lyden rundt i rommet slik at deler av den skal oppleves som at den treffer deg bakfra, men denne effekten er stort sett fraværende på Beam.
Det samme gjelder for eksempel i storserien Squid Game. Når alarmen hyler i komplekset serien foregår i, føles lydbildet hakket større i høyden når vi lytter med Atmos, men uten at det tilfører så mye annet. Det er nok slik at du får mer nytte av Atmos i en høyttaler som har større evne til å kaste lyden rundt i rommet rundt deg enn hva Beam har. Du kan selvfølgelig koble til et par (identiske) Sonos- eller Symfonisk-høyttalere som bakhøyttalere, men vi har ikke hatt anledning til å teste det ut i denne omgang.
Strøm, HDMI og ethernet er de eneste tilkoblingene du får.
Stein Jarle Olsen, Tek.no
Ellers er Beam flink til å holde kontrollen selv om det skjer mye. I romeposet Away holder for eksempel lydplanken meget god kontroll helt i slutten av den første episoden, i en ganske episk scene med veldig mange lydmessige bestanddeler og et ganske komplekst lyddesign. Resultatet er et stort og fyldig lydbilde som det er imponerende at en såpass liten høyttaler klarer å produsere.
Enkelte mannestemmer kan i noen tilfeller låte litt hult, og fokuset på skarp dialog kan iblant bli litt i overkant, som kan gjøre Beam litt slitsom å høre på. I Sonos-appen kan du dessuten aktivere såkalt «taleforbedring», som skal fremheve dialog og dempe andre lyder. I de absolutt aller fleste tilfeller opplevde vi det som unødvendig. Appen har også en egen nattmodus som ved lavt volum gjør lave lyder mer hørbare og demper høye lyder, slik at du skal kunne høre hva som skjer uten å forstyrre andre.
En liten adapter fra optisk til HDMI følger med.
Stein Jarle Olsen, Tek.no
Til musikk låter Beam kanskje litt innelukket. Både One og Five låter åpnere og luftigere, sannsynligvis litt på grunn av de passive bassradiatorene som gir Beam sine dypbassegenskaper, men som kommer litt «i veien» når vi snakker om musikk. Bassen blør litt over i mellomtonen, og det hele låter ikke like åpent og balansert som vi er vante med fra Sonos’ øvrige høyttalere. Hvis hovedbruksområdet er musikk ville vi nok altså valgt en annen Sonos-høyttaler over en Beam, selv om sistnevnte for så vidt også gjør nytten helt ålreit. Bluetooth får du for øvrig ikke her, kun WiFi – uten at det nødvendigvis er noe stort minus for en høyttaler som er ment å stå på samme sted hele tiden.
Har du problemer med synkronisering av lyd og bilde kan du for øvrig gå inn i Sonos-appen og legge inn en passende forsinkelse på lyden, slik at leppene på den som snakker for eksempel beveger seg i «synk» med lyden. Ellers får du støtte for både Amazon Alexa og kanskje viktigere: Google Assistant – akkurat som på øvrige Sonos-høyttalere med mikrofon.
Beam Gen 2 er fortsatt en habil liten lydplanke, men noen stor grunn til å oppgradere fra den første generasjonen er den ikke.
Stein Jarle Olsen, Tek.no
Annengenerasjons Sonos Beam er fortsatt en kapabel liten sak som for veldig mange vil være en markant oppgradering fra den lyden TV-en selv klarer å produsere. Undertegnede synes kanskje ikke oppgraderingen er stor nok sammenlignet med min egen TV, som ikke er blant de tynneste og faktisk er utstyrt med ganske ålreit lyd, men jeg ser for meg at mange vil kunne ha stor nytte av en slik.
Det sagt, så er ikke Dolby Atmos-oppgraderingen på generasjon to noen voldsomt stor forbedring, all den tid Beam uansett ikke er i stand til å produsere noen markant surroundopplevelse. Noe mer romfølelse i høyden får du, men ikke nok til at det er verdt å bruke fem tusen kroner på å oppgradere fra første til andre generasjon. Musikklyden er heller ikke helt på nivå med øvrige Sonos-høyttalere.
Beam er likevel en kapabel liten høyttaler som tegner et større lydbilde enn hva dens begrensede fysiske størrelse skulle tilsi. Hvis en kompakt og plasseringsvennlig høyttaler er det du er på jakt etter, gjør den lite feil. Men filmmagi klarer Sonos ikke helt å skape.
PS: Vi er i disse dager i ferd med å hanke inn produkter til en større samletest av kompakte lydplanker. Den kan ventes i løpet av de kommende ukene, og der vil også Beam inngå. Dermed tar vi et lite forbehold om at karakteren kan bli endret etter den testen.
8
Meget bra
Sonos Beam (Gen 2)
"Sonos minste har fått Dolby Atmos, uten at det tilfører så voldsomt mye"
Fordeler
Støtter Dolby Atmos, eARC
Liten og kompakt, lav høyde gjør at den passer under de fleste TV-er
Den kompakte lydplanken Beam er Sonos sitt mest åpenbare tilsvar, når behovet melder seg for god lyd i en liten TV-stue. Har du en liten TV i et lite rom, ønsker du ikke en stor lydplanke, og i så måte er Beam midt i blinken.
Beam var Sonos’ første produkt med HDMI. Foruten å kunne strømme musikk i et multiromsoppsett sammen med hvilken som helst annen Sonos-høyttaler, kunne den også kobles til TV-ens HDMI-inngang merket ARC. Lydplanken ville da ta over som lydkilde – uansett om du spilte PlayStation, så på Blu-ray-film eller strømmet innhold TV-en.
Sonos Beam. Foto: Geir Gråbein Nordby
Men tiden står aldri stille, og siden Beam kom på markedet har spesielt 3D-lydformatet Dolby Atmos gjort sitt inntog for alvor. Det aller meste av nye filmer og TV-serier som kommer ut i dag har Atmos-lydspor, som betyr at objekter plasseres i et tredimensjonalt lydbilde – også i høyden. Det har nå derfor nærmest blitt et krav at lydplanker må støtte Dolby Atmos.
Dolby Atmos – og snart DTS
Derfor har Beam nå kommet i sin 2. generasjon. Med støtte for nettopp Dolby Atmos. Det betyr også at HDMI-kontakten er oppgradert til eARC, altså enhanced ARC, som støtter høyoppløst lyd inntil 24-bit / 48 kHz. Høyoppløst lyd vil også etterhvert støttes fra musikktjenester, hvor Amazon Music HD blir først ut etter hva vi erfarer. DTS-støtte er også etterhvert er på vei til alle Sonos lydplanker, men i følge Sonos blir ikke dette i form av DTS:X, som er direkte konkurrent til Dolby Atmos.
Dette er nytt på Sonos Beam (Gen 2)
Støtte for Dolby Atmos
Kraftigere prosessor og DSP
Stålgrill i stedet for stoff
eARC støtter høyoppløst lyd
Snart støtte for høyoppløste musikktjenester
Enklere oppsett med iPhone
Beam (Gen 2), som nå har metallgrill i stedet for stoff, har totalt fem høyttalerelementer. Fire av dem er fulltoner, så sitter det et diskantelement i midten. Forgjengeren hadde samme antall elementer, men der var de ovale elementene i midten mellomtoner til senterkanalen, mens diskanten i midten håndterte overtonene. Høyttalerne på sidene ble brukt til venstre og høyre kanal.
Som tidligere kommer nye Sonos Beam i hvitt (avbildet) og svart. Foto: Sonos
Ny bruk av sideelementene
På den nyeste versjonen av lydplanken er de to elementene i midten fulltoneenheter som gjengir både venstre, senter og høyre kanal, mens diskanten supplerer senterkanalen. Man har nå frigjort de vinklete høyttalerelementene helt ute på hver side av lydplanken, til å i stedet ta seg av bakkanalene, i tillegg til å trekke venstre og høyre kanal lenger ut til sidene. Atmos-kanalene blir også gjengitt av de samme sideelementene.
For å få dette til å bli bra, spesielt siden det ikke sitter dedikerte Atmos-elementer som peker oppover mot taket, trengs avansert programvare som styrer det hele. Det er en kunst å klare å skape «virtuelle høyttalere» i rommet.
Sonos Beam. Foto: Geir Gråbein Nordby
Enklere oppkobling med iPhone
Ellers har oppkoblingen blitt enklere for iPhone-brukere siden sist. Android-brukere har lenge kunnet sette opp Sonos-produkter med mobilen ved hjelp av NFC-teknologi, og nå kan man endelig gjøre det samme med iPhone. Bare åpne appen, klikk for å legge til et Sonos-produkt, og hold deretter mobiltelefonen inntil Sonos Beam. Lydplanken dukker opp automatisk, og kan legges til i hjemmenettverket.
TruePlay
For å få fullt utbytte av det lydmessige, og oppnå den beste Atmos-effekten, må man aktivere TruePlay i appen. Mobiltelefonen vil da forvandles til en målemikrofon, som beveges rundt i rommet, mens lydplanken sender ut testsignaler. Det fungerer utmerket, fjerner stygge farginger fra TV-bord eller annet møbel planken ligger oppå, og gjør at den opplevde surroundlyden blir mye bedre.
Ulempen er at det bare fungerer med iOS-mobiler og -nettbrett, så Android-brukere må få lånt seg en iPhone til anledningen. Den gode nyheten er at dette bare må gjøres én gang. Inntil neste gang du har flyttet på lydplanken eller lagt til flere høyttalere eller subwoofer.
Foto: Sonos
Lyden av nye Beam
Har du hørt den første Beam, vil du merke at lydkvaliteten er veldig lik mellom den og den nye. Det vil si et naturlig lydbilde, hvor en bil høres ut som nettopp det – og ikke en traktor. Dialogene låter naturtro og tydelig fremfor buldrende og overdrevne. Når det er sagt, er det bra med energi fra mageregionen til Tom Hardy i Mad Max: Fury Road, og jeg lar meg stadig overraske over hvor bra Beam klarer seg helt på egenhånd, uten bruk av hjelpemidler som bakhøyttalere eller subwoofer.
Lydbildet er ikke helt på høyde med den større Arc, som fyller rommet i enda større grad og dessuten kan spille høyere før den slutter å trives. Men så er da Arc både større og dyrere, og det skulle bare mangle. Men Beam (Gen 2) holder godt følge opptil et visst punkt, og jeg liker denne lyden mye bedre enn om lydplanken skulle kunne spille med høyere lydnivå på bekostning av fylde og vitalitet. Det er nemlig overraskende mye bass i den lille tassen.
Foto: Sonos
Subwoofer
Til dagligdags TV-titting føler jeg egentlig ikke Beam trenger noen subwoofer for å fungere mer enn bra nok. Den låter bedre alene enn mange andre lydplanker med ekstern subwoofer i samme prisklasse. Likevel er det ikke til å komme bort fra at popkornfaktoren blir litt begrenset. Når lyset dempes og Marvel-filmen snurres, så ønsker jeg mer trøkk.
Heldigvis er det enkelt å legge til en Sonos Sub i oppsettet. Da må TruePlay-korreksjonen settes i gang på nytt, men det er såpass enkelt at det går fint.
Med subwoofer tilkoblet, skjer to ting. For det første blir bassregisteret langt mer fysisk, uten å låte farget og frakoblet. Basseffektene smeller langt bedre, samtidig som de låter som en naturlig del av lydbildet. Som om lyden i stedet kommer fra større høyttalere.
Sonos Beam kan meget gjerne pares med en Sub. Foto: Sonos
For det andre frigjøres Beam fra å spille den dypeste bassen. Resultatet er at dynamikken og klarheten i mellomtonen blir enda bedre, og man kan spille enda høyere før forvrengning.
Både film og TV låter bedre med subwoofer. Men også musikk. Beam klarer seg ganske bra alene uten hjelp på musikk. Med klare sangstemmer og fyldige nok gitarer. Også bassinstrumenter funker ok. Men koble på subwooferen, og den nederste oktaven får hele lydbildet til å puste mer.
Bakhøyttalere
Den nye Beam gjør en enda bedre jobb enn den forrige, med å dra lydbildet utover til sidene, og gi inntrykk av ekte surroundlyd når det kreves. Atmos-effekten med lyd i høyden er også tilstede, selv om det altså ikke sitter oppadrettede høyttalere på toppen.
Surroundeffekten blir selvsagt enda større om man bruker et par trådløse bakhøyttalere som One SL. Både blir lyd bakfra mer overbevisende og virtuelt slår ned bakveggen i større grad. Men også Atmos-effekten blir bedre, fordi sideelementene på Beam nå kun skal gjengi toppkanalene og ikke bakkanalene. Det gjør helheten enda bedre. Skulle jeg prioritert med lommeboken, ville jeg nok likevel heller brukt penger på subwoofer først, og deretter bakhøyttalere. Men du skal heller ikke være redd for å bare kjøpe selve lydplanken, og si deg fornøyd med det.
Foto: Sonos
Sonos Beam (Gen 2): Konklusjon
Nyeste versjon av Sonos Beam er kompakt som sin forgjenger, men gir et enda større lydbilde, takket være et smartere høyttaleroppsett og kraftigere prosessor. Ikke minst fordi den nå støtter Dolby Atmos, som gir bedre inntrykk av lyd i høyden. Og det til tross for at det gjøres virtuelt med prosessering, uten høyttalere som peker oppover.
Beam låter utmerket alene, men enda bedre med en Sub. Da blir prisen ganske dramatisk mye høyere, så du skal være ganske sikker på at du trenger mer bass før du investerer. Beam gjør en godkjent jobb med bass på egenhånd, dersom rommet ikke er for stort og kravet til lydtrykk deretter. Ekstra bakhøyttalere er heller ingen nødvendighet, selv om det løfter opplevelsen enda et hakk.
Det er godt å vite at Beam kan kjøpes som den er, og fungere megert bra, og dessuten bygges ut etterhvert når behovet og lommeboken tilsier det. Er budsjettet stramt, er dette blant de beste kjøpene der ute. Også sammenlignet med lydplanker hvor subwoofer følger med til samme pris. Så bra er den.
8. oktober slipper Nintendo en ny Switch-modell, med OLED-skjerm og ikke mye annet. Fans som hadde håpet på en variant med støtte for 4K-oppløsning får altså ikke det de vil ha, men ifølge en ny rapport er spillutviklere allerede i gang med å lage 4K-spill for Nintendo Switch.
Slik ser Nintendo Switch OLED ut i esken. (Video: Nintendo)
Det er Bloomberg som har vært i snakk med elleve forskjellige spillselskaper, som alle hevder å sitte på utviklerutgaver av en Switch med 4K-støtte. Blant disse er angivelig både små utviklere og større utgiverhus, inkludert mobilspillgiganten Zynga Inc.
Etter sigende skal Nintendo ha sendt ut disse utviklerutgavene – som studioer bruker til å teste spill på kommende maskinvare – allerede før OLED-versjonen ble kunngjort i juli. Utviklerne forteller til Bloomberg at de forventer å gi ut spill med 4K-støtte mot slutten av 2022.
Etter det Bloomberg erfarer stemmer det overens med lanseringsplanene for den nye konsollvarianten. Nintendo har imidlertid slått tilbake påTwitter, og hevder at nettstedets rapport er unøyaktig.
– En nyhetsrapport […] har kommet med feilaktige påstander om at Nintendo har sendt ut verktøy for å lage spill til en Nintendo Switch med 4K-støtte. For å sørge for at våre investorer og kunder forstår hva som skjer, ønsker vi å påpeke at denne rapporten ikke er sann. Vi ønsker også å si at, som vi kunngjorde i juli, vi ikke har noen planer for en annen modell enn Nintendo Switch OLED-modellen.
Den globale chipmangelen fortsetter selvfølgelig å by på problemer. I likhet med både Sony og Microsoft har ikke Nintendo vært i stand til å produsere like mange konsoller som selskapet hadde ønsket, og situasjonen kan gå utover potensielle planer for nye konsollvarianter. Enn så lenge er det altså bare å smøre seg med tålmodighet.
Den nye iPad Mini skal, ifølge flere brukere, ha et skjermproblem kalt «jelly scrolling». Altså, at det virker som skjermen beveger seg i gelé når man skroller, fordi ene delen av skjermen oppdateres saktere enn den andre.
Problemet skal gjelde når iPaden er i portrettmodus, ikke i landskapsmodus, og være mest merkbart når man skroller gjennom teksttunge områder.
Naturlig nok har flere stilt spørsmål ved hvorvidt dette er et maskinvare- eller programvare problem som burde fikses fortløpende.
Nå uttaler Apple til Arstechnica, at dette er helt vanlig for LCD-skjermer. De forklarer at skjermene oppdateres linje for linje, og at forsinkelsen således er helt naturlig for denne typen LCD-paneler.
Selskapet mener derfor at dette ikke er å anse som et maskinvare- eller programvareproblem som de trenger å reparere. Dermed vil skjermene forbli slik de er nå.
Dette betyr at de som allerede har kjøpt seg den nyeste iPad Mini og irriterer seg over skjermen, trolig ikke vil kunne be om at skjermen skiftes eller repareres.
«Jelly scrolling» er ikke uvanlig, og vi oppdaget det samme i første generasjon Samsung Galaxy Fold, når vi hadde den inn til test.
Også den nyeste iPad Air, som ble sluppet i fjor, skal ha samme skjermproblem, ifølge ryktemannen Jon Prosser.
Selv om det derfor kan virke som et ganske vanlig problem, poengterer likevel Arstechnica at de opplever skjermfeilen på iPad Mini som tydeligere enn de andre iPadene de testet på - blant annet fjorårets iPad Air og en nyere iPad.
Vi har som nevnt i tidligere artikler ikke fått iPad Mini inn til test enda, og kan således ikke verifisere feilen, men vil selvsagt komme til å nevne det når den tid kommer.
Battlefield 2042-lanseringen ble nylig flyttet til november, men spillere får fortsatt sjansen til å teste spillet neste måned. EA inviterer nemlig til åpen betatest på PC, PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One og Xbox Series X/S.
Her er PC-kravene for Battlefield 2042-betaen.Bilde: EA
Det hele avholdes 8.-9. oktober, med åpne dører for absolutt alle som er interessert i å teste skytespillseriens neste innslag. De som har forhåndsbestilt eller er EA Play-medlemmer kan hoppe inn allerede fra 6. oktober.
EA påpeker at man ikke trenger PlayStation Plus-abonnement for å delta, men Xbox-spillere må ha Xbox Live Gold-medlemskap. For de som spiller på PC har utvikleren også offentliggjort PC-krav, som du kan se gjennom på bildet til høyre i artikkelen.
I løpet av betaen får spillere prøve seg på modusen Conquest på kartet Orbital. Testperioden skilter også med fire forskjellige spesialister, med ulike utstyrspakker og spesialegenskaper.
Battlefield byr på moderne krigføring satt noen år inn i fremtiden. Spillet dropper den tradisjonelle enspillerkampanjen, og satser i stedet på tre flerspillervarianter. Lanseringsdatoen er satt til 19. november.
EA har nå kunngjort at alle som vil kan teste Battlefield 2042 fredag 8. oktober til lørdag 9. oktober.
Dice åpner opp Conquest.-spillmodus på Orbital-kartet for alle om noen uker
Det er jo ikke lange testperioden, men som vanlig er det mer for de som forhåndsbestiller eller har EA Play-medlemskap: da kan man starte to dager i forveien.
Støttede plattformer er (merk at på konsoll så er antallet spillere begrenset til 64, mens PC-spillere har tilgang til dobbelt så mange):
Diablo 2: Resurrected bringer oss tilbake til en tid da spill var noe enklere, noe mer brutale, og med litt færre snarveier som gjør livet bedre for spilleren. Men det er også en tid hvor nettopp spilleren står i sentrum, fri fra overdøvende lys, farger og ting som skjer på skjermen. Og det er sistnevnte som gjør møtet med Diablo 2 – nå i en aldeles vakker nyutgave – så herlig.
En oase i mørket
Status for Activision Blizzard
Sensommeren og høsten 2021 har selskapet bak Diablo II: Resurrected – Activision Blizzard – fått flere søksmål og alvorlige anklager mot seg.
Blant annet har de blitt saksøkt av staten California på bakgrunn av alvorlige anklager som for det meste omhandler seksuell trakassering og grov forskjellsbehandling spesielt av selskapets kvinnelige arbeidere på flere nivåer.
Det ville føltes unaturlig å ikke i hvert fall kommentere dette akkurat nå, selv om denne anmeldelsen først og fremst er en vurdering av selve spillet.
Det som er så morsomt med Diablo 2 er hvor enkelt alt fremstår. Du velger deg en figur og befinner deg umiddelbart i «Rogue Encampment», det første hub-området – samlingsstedet – for deg og de andre menneskelige figurene i spillet. Som et tilfluktssted i en ellers mørk og skremmende verden lar det deg gjøre alt du trenger mellom utfluktene – selge og kjøpe våpen, prate med oppdragsgiverne, og organisere utstyret ditt.
Kjør da!Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no
Den melankolske musikken og det for det meste flotte stemmeskuespillet gjør mye for å heve opplevelsen. Enda bedre blir det av at det er flere slike hub-områder i spillet, og hver og en byr på nye figurer og problemer – og til og med natt-og-dag-sykluser (i gjeldende områder)!
Men det er selvfølgelig utenfor campen at ting skjer. For en som ikke er veldig kjent med Diablo-serien fra før, var det veldig spesielt å komme inn i et kampsystem og en spillestil som skiller seg ganske markant fra det man er vant med. Å slåss er ikke i begynnelsen mer komplisert enn å holde inne en knapp for å angripe, og fiendene dør for det meste umiddelbart. Det virket litt for enkelt de første fem minuttene, men snart ble jeg hektet.
Det fungerer faktisk utrolig bra når hordene kommer mot deg, og det kjennes virkelig ut som at man er en helt som er kommet for å redde verden når alt som trengs er ett eneste slag. Dette endrer seg naturligvis med tiden; kanskje har noen fiender skjold å beskytte seg med, kanskje har de mye mer liv etter hvert, eller kanskje kaster de forbannelser som svekker kreftene dine. Uansett grunn fungerer dette enkle kampsystemet – som likevel blir mer komplisert ved bruk av lærte evner, forskjellige våpen og taktikker – utrolig bra.
En fantastisk forbedring – men ikke alt var bedre før
Å organisere sakene man plukker opp er den verste delen.Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no
Diablo 2: Resurrected er som å komme tilbake til en gyllen spillalder hvor spilleren ble tatt ordentlig på alvor, hvor man må finne veien selv, og hvor lite blir eksplisitt forklart. Det er rett og slett gøy å utforske, spesielt når det hele er så utrolig vakkert å se på. Og det er her kjernen i denne forbedringen gjør seg gjeldende. For der selve spillet er nokså uendret, er bildet fått en overhaling som ikke er til å kjenne igjen. Diablo 2: Resurrected ser nemlig penere ut enn Diablo 3 (selv om det skal nevnes at jeg liker denne realistiske stilen mye mer enn Diablo 3s stilistiske grafikk) med tanke på hvor detaljert og skarpt hele verden er blitt.
Tøy beveger seg når man løper rundt, flammer blafrer som aldri før, sverd skinner og refleksjoner viser seg i vannpytter. Mange andre isometriske rollespill har samme stil, men Diablo 2: Resurrected er kanskje det peneste av dem. Enda kulere blir det av at man kan gå tilbake til den gamle grafikkstilen ved et knappetrykk, og da går det opp for en nøyaktig hvor mye ting har endret seg.
Likevel er det tydelig at ikke alt var bedre før. For selv om det er mye fra gamle dager som bidrar til å gjøre Diablo 2: Resurrected nostalgisk, mørkt og seriøst, er det flere aspekter som veldig greit kunne fått overhalinger.
Sjekk den flotte kuppelen!Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no
Spesielt gjelder dette organisering av reisesekken, som er alt for liten til å funke optimalt. Den rommer rett og slett for lite, og medfører nokså hyppige reiser tilbake til campen hvis man vil få med seg det meste av skattene man finner. Samtidig er trylledrikk-organiseringen ugunstig, ettersom man må organisere alt manuelt, og ingenting fylles på automatisk. Derfor må du nesten alltid legge til nye drikker etter hvert som du bruker opp dine gamle, og når man løper rundt i huler eller gamle mørke templer og venter fiender rundt hvert eneste hjørne, er det litt kjipt å måtte bruke så mye tid på dette.
I tillegg er det nok litt for brutalt å dø i dette spillet. Du mister nemlig alle pengene dine, all rustning og alle våpen du bruker hvis du skulle miste livet. Hvis du i tillegg har dødd et sted langt utenfor en portal eller glemt å åpne en by-portal for rask ferd, blir ting fort utrolig kjipt. At Diablo 2 er så hardcore er litt morsomt, og krever desto mer forberedning av spilleren, men dette aspektet er litt i drøyeste laget. Til slutt hadde det vært helt greit hvis stamina-baren hadde forsvunnet, for å tukle med den når man går og når man jogger bare for å kunne fortsette å jogge er, igjen, litt kjedelig.
Konklusjon
Dette er så stemningsfullt!Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no
Diablo 2: Resurrected har fanget meg som få andre spill i år, mye på grunn av hvor detaljert og vellaget spillet fremstår, og hvor seriøst det tar spilleren. Kampsystemet fungerer fortsatt i 2021 selv om angrepene ikke er så flashy eller bevegelse så kjappe som i Diablo 3 – faktisk er det derfor jeg liker det så godt.
Gjensynet med et litt mer jordnært fantasy-rollespill er rett og slett virkelig gøy. Joda, det finnes ting her som burde blitt rettet på, blant annet den lille ryggsekken og måten gjenstander organiseres på. Men dette blir et sidesprang i en ellers fantastisk god opplevelse som viser hvor frempå Diablo 2 var i år 2000, og som med bare et nytt lag maling skaper en opplevelse som kan nytes nesten helt like godt som for over 20 år siden.
Mer enn 100 spill (inkludert Halo Infinite) får nå støtte for Dolby Vision HDR på Microsofts to nyeste konsoller.
Microsoft har beta-testet dette siden mars
I tillegg til den aller beste løsningen for TV-er som er støttet, vil tusenvis av spill få støtte for HDR10 eller Auto HDR takket være samarbeidet med Dolby. Playstation 5 har foreløpig ikke støtte for skjerm-teknologien som leverer opp til 40 ganger kraftigere lys i områder av spillene det gir mening, 10 ganger dypere svartnivå og 12 bit farge-dybde. Dolby Vision fungerer naturligvis i kombinasjon med ray tracing.
Det kommer også fortløpende fastvareoppdateringer til støttede TV-er for å kunne levere Dolby Vision med 120Hz-skjermoppdatering.
For den aller beste opplevelsen kreves det i tillegg til Dolby Vision, støtte for ALLM (Automatic Low-Latency Mode) eller VRR (Variable Refresh Rate).
